Oversatt av Sara Andersen Vågenes fra Science Nordic
http://sciencenordic.com/how-should-we-regulate-gmos
Matsikkerhet er et kontroversielt tema, spesielt når det kommer til diskusjonen rundt risiko koblet til bruk genetisk modifiserte organismer. Utviklingen av bioteknologi har åpnet nye muligheter for dyrkning av planter og matproduksjon, noe som har resultert i nye matsorter i markedet. Organismer med endret genmateriale gjennom moderne bioteknologi, kalles for “genmodifiserte organismer”. Genmodifisert mat (GMO) er en stor bekymring for mange forbrukere og politikere, noe som vises i den offentlige diskusjonen rundt slik mat.
Dagens lover er uklare
Markedsføringen av GMO-holdig mat er et result at utviklingen i plante-dyrking og bioteknologi. Vitenskapelige framskritt krever at myndigheter over hele verden følger opp med nyere, relevant lovgivning og reguleringer. Spesielt EUs regulering rundt GMO har store problemer med å holde tritt med nye utviklinger på bioteknologi-feltet. Med betydelig mye juridisk usikkerhet på feltet er resultatet en uklar og ineffektiv lov.
Sosioøkonomiske faktorer må tas med
På tross av en hurtig utvikling i bioteknologi, er kostnadene og fordelene ved GMO fremdeles usikre. Lagt frem som et sosialt problem, går spørsmålet om risiko assosiert med GMO langt utover tekniske problemer; og bringer med seg andre risikofaktorer generelt referert til som “sosioøkonomiske betraktninger”.
Cartagena-protokollen om Biosikkerhet, et supplement for FNs Konvensjon om Biologisk Mangfold, erklærer at sosioøkonomiske faktorer kan trekkes inn i avgjørelser rundt GMO og biodiversitet. Dette gjelder beslutninger om import eller rundt lands implementering av protokollen.
Risiko for helse og miljø tradisjonelt assosiert med GMO inkluderer risikoen for å slippe løs organismer som aldri har eksistert i naturen før, som ikke kan gjøres om; i tillegg til risiko for forurensing av “genbanken” i dyrkede arter, og forurensing av frittvoksende planter. I det brede spekteret av sosioøkonomisk risiko rundt bruk av GMO er også bekymringen for at bønder skal miste selvråderetten over avlinger, mulig overtramp av intellektuell eiendomsrett, og ideen om at GMO er umulig i kombinasjon med bærekraftig landbruk.
GMO kan brødfø en voksende global befolkning
Et argument til fordel for GMO-holdige planter er at de kan spille en viktig rolle i langtidsprosjektet om å brødfø en voksende befolkning, på bærekraftig vis. Behovet for å “brødfø verden” er anerkjent av FNs generalforsamling som et globalt problem.
En sterk intensjon om å fjerne sult, oppnå matsikkerhet og forbedre ernæring, samt å oppmuntre til bærekraftig landbruk, utgjør det andre målet for bærekraftig utvikling vedtatt av FNs medlemsland. Om målet er oppnåelig uten bruk av GMO er fremdeles omstridt.
Bruken av GMO til å promotere bærekraftig landbruk er omstridt. Visstnok bygger artikkel 8 i bærekraftsmålene på bekymringer for risiko formulert i internasjonal lovgivning mer enn tjue år siden; der bes det om muligheter for regulering og kontroll av risiko assosiert med bruk og frislipp av genmodifiserte organismer i naturen. Artikkelen ber også om at biologisk mangfold og risiko rundt menneskers helse tas i betraktning.
To tiår senere er GMO fremdeles kontroversielt
Argumentet om genmodifiserte organismers mulige evne til å møte verdens økende behov for mat er nok det mest attraktive argumentet til fordel for bruk av GMO. Det er tilsvarende like vanskelig å motsi argumentet om risiko knyttet til GMO. Begge argumentene kan vise seg å være usanne.
Verken fordelene eller risikoen ved GMO er troverdig bevist til nå, og dermed fortsetter debatten. I dag er risiko og sikkerhet ved genmodifisering fremdeles kontroversielle, to tiår etter at teknologien først ble markedsført.
Skeiv politikk for å unngå betydelige negative effekter?
Regulering av risiko er knyttet til styring av risiko for helse og sikkerhet veid mot sosiale og økonomiske interesser. Samtidig kan tiltak for å beskytte folks helse påvirke handel, og motsatt; en handelsliberalisering kan påvirke beskyttelse av helse-interesser, samt miljøpolitikk generelt.
Rammeverket for regulering av GMO varierer fra land til land, da det er opp til hvert enkelt land å introdusere “relevante prosedyrer” rundt håndteringen av GMO veid mot beskyttelse av biologisk mangfold. Landene skal også, der det er relevant, la befolkningen delta i bestemmelsen. En forpliktelse til å unngå risikoen for “betydelige negative effekter” viser til en ubalanse mellom maksimering av fordeler, og minimering av risiko. Hensynet om fordeler blir da skjevt satt opp mot risiko.
Frykt for GMO er irrasjonelt
Ikke-eksperters forståelse av risiko ved bruk av GMO er ofte forsterket av oppfatning. Offentlighetens oppfattelse av risiko kjennetegnes ved mye usikkerhet og bekymring over mulige negative effekter, selv om risiko i virkeligheten ikke er stor. Dermed kan det bli vanskelig å se det risiko i et langtidsperspektiv.
Frykten for helseskader og miljøskader blir kan bli et svært stort fokus i risikoanalyser rundt bruken, der den faktiske risikoen i verste fall kan bli ignorert. Samtidig er det viktig at demokratisk valgte regjeringer ikke ignorerer usikkerheten over genmodifisering. Offentlighetens mening må tas inn i beslutningstaking rundt genteknologi, ved at lovgiverne holdes ansvarlig i gjennomsiktige prosesser.
Både ekspertråd og offentlig mening bør tas med i beslutningen, med lik vekt, når det gjelder saker om helse og sikkerhet. Begge må tas med i avgjørelser, for å unngå ubalanserte eller partiske løsninger.
Lover bør promotere bærekraftighet, uten å stanse innovasjon
I dag varierer lovgivning, definisjoner, og reguleringer knyttet til avlinger fra bioteknologi, fra land til land. Det sentrale spørsmålet blir da å finne en felles plattform der både vitenskapelige og sosial-økonomiske hensyn tas med; og der det gir noen reguleringer av bioteknologi, med bestemmelser om hvordan loven bør behandle teknologien.
Hvis vi ønsker å virkeliggjøre de potensielle mulighetene rundt genteknologi og bærekraftig styresett, bør reguleringene av GMO ta med både vitenskapelige og offentlige risiko-oppfatninger rundt bioteknologi. Et godt eksempel kan være lover og reguleringer som hjelper i oppnåelsen av bærekraftig landbruk, og som kan promotere høye helsestandarder og beskyttelse av miljø, samtidig som det ikke stanser innovasjon.
