Forvaltningsansvaret

Årsmøtet i GMO-nettverket krever at  at forvaltningsansvaret for levende GMO fortsatt må ligge under miljømyndighetene fordi den største usikkerheten knyttet til bruk av GMO er spredning og utilsiktede effekter i økosystemene. Miljømyndighetene har et klart overordnet ansvar når det gjelder naturmiljøet. De har også kompetanse og lang erfaring med risikovurdering ved utsetting i naturen. Miljømyndighetene har en uavhengig rolle i forhold til næringsinteresser. Miljømyndighetene har også praktisert stor åpenhet ved behandling av søknader. Dette har bidratt til større tillit til GMO-forvaltningen i Norge enn i mange andre land.

Ivareta norsk handlefrihet på GMO-området

Regjeringen har signalisert at den vil foreta en gjennomgang av EØS-relevante rettsakter som ikke er innlemmet i EØS-avtalen, det såkalte etterslepet.

GMO-regelverk i EU som er ikke tatt inn i EØS-avtalen, er blant annet forordningen om genmodifisert mat og fôr (1829/2003) og forordningen om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer (1830/2003). En innlemmelse av disse forordningene reiser viktige spørsmål, både i forhold til Grunnloven og i forhold til om Norge fortsatt skal ha adgang til å vurdere kriteriene om bærekraft, samfunnsnytte og etikk.

Forordningen om genmodifisert mat og fôr innebærer at EU skal avgjøre om en GMO skal godkjennes eller ikke, såkalt sentralisert godkjenningsprosedyre. Godkjenner EU en GMO, vil det være lov å bruke den i alle medlemsland, såkalt direkte virkning.

Lovavdelingen i justisdepartementet uttalte i 2009 at denne prosedyren vil kunne komme i konflikt med Grunnloven og mente at en tilpasningstekst ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen derfor var nødvendig. Det er gitt unntak når det gjelder dyrking av genmodifiserte planter. Her kan det enkelte medlemsland bestemme over sitt eget territorium. Dette er regulert gjennom direktiv 2015/412 som endrer utsettingsdirektivet.

EUs utsettingsdirektiv (2001/18) er innlemmet i EØS-avtalen med en tilpasningstekst. Denne teksten gir Norge adgang til å forby en GMO som er godkjent i EU, blant annet basert på de særskilte vurderingskriteriene bærekraft, samfunnsnytte og etikk. Denne adgangen har eksistert helt siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og Norge har nedlagt forbud mot flere GMO-er som er godkjent i EU, ikke minst fordi de har inneholdt gener som har kodet for antibiotikaresistens, noe som har vært forbudt i Norge siden 1997.

Norge har også lagt ned forbud mot GMO-er på grunn av fare for uønsket spredning, senest i 2017. I 2017 forbød Solberg-regjeringen også import av en maissort (1507) som var genmodifisert for å kunne tåle sprøytemiddelet glufosinat, et sprøytemiddel som er forbudt i Norge. Begrunnelsen var at maisen ikke tilfredsstilte kravene til bærekraft, samfunnsnytte og etikk. Dette er den eneste gangen en GMO har blitt forbudt i Norge kun basert på kravet til etisk forsvarlighet.

I Genteknologiutvalgets innstilling, Genteknologi i en bærekraftig fremtid, (NOU 2023:18) vises det til at Norge har utarbeidet en tilpasningstekst til GMO-forordningene som per i dag ikke er innlemmet, basert på den tilpasningsteksten Norge har til EUs utsettingsdirektiv.

I genteknologiutvalgets innstilling står det at «(d)et norske handlingsrom vil (imidlertid) også avhenge av hva slags tilpasningstekst forhandlingene fører frem til. Dersom EFTA-landene får gjennomslag for en tilpasningstekst til mat og fôrforordningen basert på utsettingsdirektivets tilpasningstekst, vil det være et visst handlingsrom knyttet til helse, miljø og de tre vurderingskriteriene i genteknologiloven: bærekraft, samfunnsnytte og etikk.» (NOU 2023:18, side 67)

GMO-nettverket legger til grunn at denne teksten vil sikre at Norge skal ha samme adgang til å nedlegge forbud mot GMO-er godkjent etter forordningen om genmodifisert mat og fôr (1829/2003), som vi har i dag.