Kronikk i Nationen 13. september 2017 av Aina Bartmann, daglig leder i GMO-Nettverket og fôr.
Nye metoder innen genteknologi er enklere, billigere og mer presise enn de gamle. Det kreves imidlertid langt mer kunnskap om de nye GMO-ene før vi eventuelt kan godkjenne dem til bruk utenfor laboratoriet.
Motstanden mot det som nå kalles «de gamle GMO-ene» har vært stor fra forbrukere, bønder, miljøvernere og folkevalgte over hele kloden. Kritikken har ikke vært prinsipiell, men knyttet til økt bruk av sprøytemidler, utbredelse av monokulturer og tap av biologisk mangfold. I tillegg er det stor motstand mot at GMO har gitt økt makt til noen få kjemikalieselskaper på bekostning av forbrukere og matprodusenter.
I Norge har alle landbruksorganisasjonene stått sammen i arbeidet for å opprettholde et GMO-fritt landbruk. Havbruksnæringen garanterer også at oppdrett i Norge ikke tillater GMO i fôret.
I 2012 utviklet forskere en ny metode for genredigering. Den nye metoden kalles Crispr og er mye mer presis enn tidligere metoder. Crispr gjør det mulig å endre genene ved å «slå ut» et gen, bytte om på sammensetningen, eller tilføre fremmed DNA. Crispr har allerede vist seg som et revolusjonerende verktøy innen forskningen, og metoden har blant annet ført til store fremskritt innen kreftbehandling. Mange forskere mener metodene også kan brukes til å forske fram husdyr og matplanter som er friskere og mer robuste mot klimaendringer og sykdomsangrep.
De første forsøkene med genredigering av menneske-embryo er allerede gjennomført og debatten om hvor grensene bør gå innen humanmedisin er i full gang. Når det gjelder matproduksjon, er debatten i startgropa og problemstillingene noe annerledes.
Selv om genredigering på mennesker og dyr teknisk sett har de samme utfordringer, vil den etiske debatten likevel være forskjellig. For både mennesker og dyr vil det imidlertid gå et klart skille på bruk av genredigering i terapeutisk sammenheng (enkeltindivider) og det å endre genene slik at de går i arv.
Det andre hovedskillet for bruk av GMO går mellom bruk i lukkede systemer på den ene siden og det å sette GMO ut i naturen. For landbrukets del vil derfor konsekvenser for økosystemene stå helt sentralt i spørsmålet om det er forsvarlig å ta i bruk Crispr-GMO-er som matplanter.
Crispr gjør det mulig å endre arvestoffet langt mer presist og på en billigere og enklere måte enn før. Dette er i utgangspunktet positivt fordi det kan bety en mer «demokratisk fordeling» av teknologien. Samtidig øker faren for negative konsekvenser i takt med tempo og utbredelse. Dersom Crispr er så effektivt og lett tilgjengelig som mange hevder, risikerer vi derfor å spre nye menneskeskapte organismer i et tempo og et omfang verden og økosystemene aldri før har vært vitne til. Dette skiller Crispr både fra de tidligere genteknologimetodene og fra tradisjonell husdyravl og planteforedling.
Dette vil føre til at det blir vanskeligere å oppdage uønskede konsekvenser undervegs, og dermed sjansene våre til å «rydde opp» før det er for seint. For selv om metoden gjør det mulig å være mer presis i hvor i genomet man gjør endringer, reduserer det ikke risikoen for utilsiktede konsekvenser i økosystemene.
Genteknologiloven må ligge til grunn. GMO-Nettverket mener det er for tidlig å slå fast hvilke positive og negative konsekvenser genredigering vil kunne ha for verdens matproduksjon. Det som imidlertid er helt sikkert er at det er behov for en streng føre-var tilnærming og lovregulering av genredigerte organismer. Det er derfor svært positivt at et samlet Storting har vedtatt at den norske genteknologiloven bør regulere de nye GMO-ene. Partiene på Stortinget er også tydelige på at Norge må arbeide for en restriktiv lovregulering internasjonalt, både gjennom EU og FN.
I debatten om lovregulering er det viktig å minne om at genteknologiloven ikke er en forbudslov, og ikke til hinder for forskning. Både forbrukere og næringsaktører er for mer forskning på Crispr.
Crispr og andre metoder for genredigering stiller oss som samfunn overfor en rekke nye problemstillinger. GMO-Nettverket vil derfor be regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere fordeler og ulemper ved å ta i bruk nye genteknologimetoder. Utvalget må være bredt sammensatt slik at flest mulig perspektiver blir belyst, eksisterende kunnskap drøftet og behov for ny kunnskap kartlagt. Dette vil gi et best mulig beslutningsgrunnlag og bidra til en opplyst offentlig debatt.
Her kan du lese vårt kunnskapshefte som blant annet handler om genredigering.
